Romjulsminne

Det hendte en stjerneklar romjulskveld. Snøen knitret kaldfrossen under støvlene. Vi var endelig ferdig med fjøsstellet. Mor kom luntende etter, men jeg var sliten og sulten og ville fort i hus, til godvarmen ved kjøkkenovnen, og gledet meg til kveldsmaten. Derfor var det jeg som først oppdaget dem.

Tre stakkarslige karer hutret på trammen. De var bare kledd i grå filler og stod der nesten barbeinte. Avrevne laser av undertøyet hadde de surret rundt føttene så godt de kunne. Alle tre stod der og trippet, løftet på annenhver fot og gned den mot leggen. De mange kuldegradene gjorde det nok umulig å oppnå lindring.

Vi ble ikke redde. Vi hadde opplevd slike ubedte besøk før. Det var harde tider, og noen hadde det verre enn andre. Sånn sett var vi nok heldige som bodde i vårt eget land, selv om vi var okkupert av tyskere. Vi hadde jo vårt skarve hjem og noen krøtter og høns og gikk sjelden sultne til sengs. Disse stakkarene var verre stilt. Ikke kunne de språket og ikke hadde de gode opplevelser fra fangeleirene de hadde flyktet fra. Jeg hadde hørt de voksne snakke om hvordan russiske krigsfanger ble behandlet. De fikk straks vår medfølelse og omsorg, men jeg så at mor forsøkte å skjule et litt oppgitt sukk.

Vi hadde lite å tilby, men hun ba dem høflig inn i varmen. De hadde så håpefullt pekt på sine radmagre mager, og vi delte kveldsmaten vår med de tre innhule russerne. De spiste i taushet, men med en mye større lengsel etter mat enn jeg noensinne hadde hatt. Etterpå pekte de på golvet, og selvfølgelig skulle de få sove på kammerset i natt. Det var nesten blitt en vane å ha fremmede på overnattingsbesøk, og det gjorde meg egentlig ingen ting, men jeg kjente at jeg likte det dårligere i jula. Vanligvis fulgte far dem videre neste dag, men på butikken gikk det stille rykter om at det vrimlet av tyskere ved Bjørknes, dit han pleide å lose flyktningene. Så karene måtte nok bli på kammerset noen dager. Det gikk de voksne på nervene og ødela mye av julestemningen jeg hadde forestilt meg skulle vare til nyttår. Disse dagene var liksom for familiehygge.

Den ettermiddagen kom selvfølgelig naboen til gards. Anna var dessverre kjent som en slags distriktskringkaster og ikke helt til å lite på. Jeg fikk streng beskjed om ikke å røpe gjestene våre for henne eller noen andre. Vi kunne aldri være sikre på hvem som kom i skade for å sladre og hvem som til slutt fikk vite hva vi hadde sagt eller gjort, så de fremmede skulle være hemmelige. Russerne hadde vi lukket inne på bestemors rom. Mor hadde holdt fingeren for munnen, og de nikket og forstod at nå måtte de være musestille. Anna satte fra seg sparkstøttingen utenfor og kom inn, som vanlig uten å bry seg med å banke på. Hun satte seg godt til rette på en stol og ble traktert med nykokt kaffe. Straks begynte hun å snakke om hvor fælt alt var. Mor og bestemor var hjertens enige med henne, for ikke å havne i noen lengre diskusjon og drøye besøket unødig. Jeg hadde jo lyst til å løsne på spenningen og fortelle om de tre loslitte karene vi gjemte bak døra, men måtte bite ordene i meg flere ganger for ikke å røpe dem. Da Anna endelig takket for kaffen og ville hjem før det ble mørkt, var jeg så kry. Jeg hadde klart å holde på vår hemmelighet, og bestemor ga meg noen kamferdrops og sa hun var stolt av meg. Nå skjønte hun at jeg var stor gutt.

Lille nyttårsaften ville far gjøre et forsøk på å lose russerne til nestemann på ruten mot Sverige. Det var ikke så eitrende kaldt lenger, og slik kunne han være hjemme før nyttårskvelden. Bestemor hadde lappet klærne deres så godt det lot seg gjøre, og mor hadde bakt flere brød enn vanlig, så hun kunne sende et par med karene i en neverkont, på deres farefulle ferd videre mot friheten. De vinket optimistisk til meg før de forsvant inn i skogen. Det var usedvanlig stille i huset den kvelden. Vi var engstelige for far og de tre russerne. Mor forsøkte likevel å muntre oss opp og lagde karamellknekk i steikepanna. Vi spilte svarteper og fikk kvelden til å gå.

Da mor uforvarende kom til å se ut av kjøkkenvinduet neste morgen, mens vi spiste frokost, fikk hun øye på flere mørkkledde menn som kom luskende rundt hushjørnene, både rundt stabburet og fjøset. Det var ingen tvil om at dette var bevæpnede hirdmenn som været blod. Altså hadde det begynt å gå rykter om flyktningetrafikken i bygda. Mor var snartenkt og kastet et avslørende brev som lå på kjøkkenbenken inn i ovnsflammene. Sekunder senere ble døra røsket opp og sju sinte menn trengte seg inn på kjøkkenet vårt. De hadde solkorset sydd på jakkebrystene. Jeg ble redd og gjemte meg litt bak bestemor.

De spurte etter far. Mor nølte ikke lenge før hun ubesværet serverte dem sin hviteste løgn. Oskar var på butikken for å hente posten, han. Da ville de skumle vente til han kom tilbake, for det kunne ikke ta så lang tid, vel? Neida, sa mor, bare sett dere ned og vent så lenge, dere…

Etter en nervepirrende time så vi endelig far komme veien opp til huset. Heldigvis kom han ikke ut av skogen. Og når han ble overrasket av hirdmennene i sin egen stue og spurt om hvor han hadde vært, svarte han troskyldig at han bare hadde hentet posten. Kanskje var det en dekkhistorie han og mor hadde avtalt på forhånd, for opp fra frakkelommen dro han fram to uåpnede brev. Hirdmennene trodde seg sikkert lure da de bryskt ba om å få sjekke frankeringsdatoen. Men begge brevene var nylig postlagte julehilsner, fra onkel i Oslo og en far var blitt kjent med under militærtjenesten, og ikke mistenkelige i det hele tatt. Far hadde sitt alibi på det tørre, og hirden måtte forlate husmannsplassen uten den gjeve fangsten de begjærlig hadde håpet på.

Den nyttårsaften pustet vi lettet ut og ønsket oss fred i det nye året.

(:Odd L Nordhagen)

Reklamer

1 kommentar

Filed under Oasen nr 14

Etter 22.07.2011

Det verste sjokket har lagt seg og etterlatt en sår visshet om at ondskapen eksisterer midt iblant oss. Terroristen som bombet regjeringskvartalet og massakrerte tenåringer på Utøya, ville rette oppmerksomheten mot «krigen mot islam» og faren for Eurabia. Det koker ned til fremmedfrykt og et forkvaklet fiendebilde som man i krig alltid må ty til for å kunne drepe: «De andre» er ikke så mye mennesker som «oss», de har ikke like stor verdi, de er annerledes og som sådanne klarer vi å omdefinere dem til legitime skyteskiver. Dette er krigens og krigerens logikk. Derfor er det nødvendig å knuse noen egg når man lager omelett. At det er uskyldige som rammes, preller av på den selvhøytidelige «soldat» – ingen som ikke er som ham, kan være helt uskyldige. Alle andre, som ikke skjønner at hans ide er Sannheten, blir lovlige ofre for den «gode sak». Det er denne holdningen som utgjør forkvaklingen i synet på andre menneskelivs ukrenkelighet.

Når vi klager på andre som gruppe, er vi med på å rettferdiggjøre terroristers udåder. Det var tydelig i de første timene etter at bomben sprang i Oslo; «ikke rart at det skjer, vi som slipper inn alt og alle». Mange pekte spontant på AlQaida eller mulla Krekar og ble fristet til å kaste skyld på asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere, før noen visste noen ting om hvem som stod bak sprengingen. Det var vel en ryggmargsrefleks og kan unnskyldes med at dette er førstevalget vårt i alle sammenhenger der noe går galt. Det må skyldes «de andre». Da det viste seg at det var «en av oss», står det respekt av de som trakk sine første, ureflekterte beskyldinger tilbake. Men noen fortsetter å skylde på det samme som terroristen, islamisering og faren for å bli i mindretall i sitt eget land, mot bedre vitende. Da blir det religiøst fundert, da er man selv en fundamentalist. Da er man selv skyldig i å spre samme forkvaklede menneskesyn som terroristen og setter seg i fare for å oppmuntre til lignende tildragelser senere. Det er kanskje slik at de tror at ordene er tomme, men ordet har stor makt og påvirkningskraft – ikke minst på lettpåvirkelige og livsfjerne høyreesktremister, det har den blodige fredagen i juli bevist. Hver gang hylekoret om fæle utlendinger sveiper over sosiale medier og diskusjonsfora på internett eller i landets avisspalter, eller fra Frp i mange debatter, særlig på TV2, må noen få ta til motmæle. Det heter seg at vi ikke skal tie dustete meninger i hjel, men jeg tror det er bedre å kneble dustete meninger enn å la de komme fram uimotsagt og bli stående som sanne eller halvsanne påstander. Når noe er sagt, er det sikkert noe i det?

Hvis vi klarer å ta vare på den strømmen av nestekjærlighet og omtanke som 22.juli 2011 har fostret over hele landet, er det fortsatt håp for en fredelig framtid. Det beste ville jo være å vise at terroristen tar feil i alle sine makabre spådommer. I Norge kan vi snu det andre kinnet til og stoppe kjeften på terroristen og hans likemenn  – da mener jeg ikke nødvendigvis at de er like villige til terror, men at de spytter ut de samme forkvaklede meninger om at noen menneskegrupper har lavere verdi enn de selv. Det er slike ord som avler terror og terrorister. Vi må alle være oss vårt ansvar bevisst.

(:Reidar Richardsen)

Legg igjen en kommentar

Filed under Ærlig talt!, Oasen nr 14

Teori/praksis

Teori =
når alle skjønner hvordan, men ingenting virker

Praksis =
når alt virker og ingen skjønner hvordan

(:ukjent)

Legg igjen en kommentar

Filed under Oasen nr 14

Forvirrende filifokus

Jeg undrer meg over ropingen på straff for pedofili, slik man for noen år siden kriminaliserte homofili. Jeg tror mange lider av begrepsforvirring i denne sammenheng. Hvordan kan en seksuell legning være eller gjøres kriminell?

Selvfølgelig er det større sannsynlighet for at pedofile forgriper seg seksuelt på barn. Overgrep mot barn er en avskyelig handling og sterkt straffbar. Ingen vil få noen diskusjon med meg om det. Men vi må skille mellom legning og handling. Det er også større sannsynlighet for at homofile voldtar menn og at heterofile voldtar kvinner. Men det er ikke ensbetydende med å være heterofil at man voldtar kvinner! Det er heller ikke slik at alle homofile forgriper seg på menn. Og det er altså heller ikke slik at alle pedofile forgriper seg på barn.

En seksuell legning gir bare seksuelle preferanser, ikke en ustyrlig trang til å leve ut alle fantasier. Mennesket er mer sammensatt enn som så ensporet. Vi har etiske og empatiske holdninger som styrer våre handlinger, om vi ikke også lider av mangelfullt utviklede sjelsevner eller rett og slett er psykopatiske. En pedofil psykopat er meget farlig for barn, slik en psykopatisk heterofil er farlig for kvinner. Ingen tvil om det. Men jeg tror at de fleste pedofile ikke forgriper seg på barn, på samme måte som jeg tror at de fleste homofile ikke forgriper seg på menn og at de fleste heterofile ikke forgriper seg på kvinner.

Vi bør bruke begrepene for hva de betyr, ikke hvilke følelser de kan vekke i oss. Heksejakt på pedofile er ikke bedre enn heksejakt på homofile eller heterofile eller nekrofile eller zoofile – og hva nå enn menneskers seksuelle preferanser kalles.

MEN – og dette er ufravikelige verdier – mennesker skal dømmes etter sine handlinger og sine forsett. Noe annet er ikke prinsipielt fundert og ikke rettsstaten eller menneskerettighetene verdig. Likevel må jeg i dagens debattklima presisere at jeg hevder dette prinsipp uten selv å være pedofil. Tenk det!

(:Odd L Nordhagen)

Legg igjen en kommentar

Filed under Oasen nr 14

Mot normalt?

Normalbegrepet er for meg totalt uforståelig og forferdelig. Normal = i henhold til normen, dvs «som regel», et gjennomsnitt som ingen – eller veldig få – klarer å matche uten å jenke seg.

Ingen av oss er født normale. Vi er selvstendige individer og formes/påvirkes av arv og miljø og av egne oppfatninger og holdninger. Noen vil kanskje være «heldige» og havne i gjennomsnittspotten. Selv ville jeg følt meg beklemt i den. Hvis vi tenker oss om, er det få som opphøyer gjennomsnittet (middelmådigheten) i så mange sammenhenger. Men hvis det blir snakk om personlighet eller personlig smak, så blir dette ofte annerledes. Da er det normalen som trekkes fram som det beste. Forstå det den som kan!?

Det normale kan i beste fall bare knyttes til statistisk kunnskap. Den vil aldri gjelde meg eller deg, men er en blanding eller et gjennomsnitt av oss. Det blir en konstruert størrelse. Det er noe sånt vi blir sammenliknet med når andre vurderer oss i forhold til det normale. Om vi er for lange eller korte, om vi er for tykke eller tynne, om vi er for lyse eller mørke, om vi er snille eller slemme…

La oss være oss selv, la oss få og ta ansvar for vår egenart og våre handlinger. Slutt å døm andre opp mot det du mener er «normalt». Dette begrepet seiler under bekvemmelighetsflagg som en slags gjengs oppfatning. Men vi vet alle at normalbegrepet står mye nærmere oss selv og våre egne oppfatninger av hvordan ting bør være. Det er ikke noen objektiv sannhet eller noe å hige etter. Normalen er rett og slett bare middelmådighetens tyranni.

(:Odd L Nordhagen)

Legg igjen en kommentar

Filed under Ærlig talt!, Oasen nr 14

Do-tavle

Stille tanker trenger på
der du sitter og forpester?
Før du tenker på å gå:
Spyl ned alle dine rester!

(:Fredrik Haavardsen)

Legg igjen en kommentar

Filed under Oasen nr 14

Velkommen til OASEN nr 14

 

Forside av Askild Hagen

Forside av Askild Hagen

e-forlaget™ har tidligere utgitt OASEN nr 1 – 13 som eHefter. Vi vil fortsette å utgi Oasen, men gjør med dette en liten vri på utgivelsesplanen. Vi vil publisere enkeltbidrag etter hvert som de mottas på denne bloggsiden, og først når et hefte er fullt, utgi det i ordinært format. Selv om det dermed ikke settes en utgivelsesdato på forhånd, vil interesserte likevel kunne følge framdriften her. Vi har tro på at dette er en farbar vei, liksom denne nye innfallsvinkelen gir bidragsyterne mulighet til direkte feedback fra sine lesere.

Takk til Askild Hagen for forsidetegningen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Forside, Oasen nr 14