Det verste sjokket har lagt seg og etterlatt en sår visshet om at ondskapen eksisterer midt iblant oss. Terroristen som bombet regjeringskvartalet og massakrerte tenåringer på Utøya, ville rette oppmerksomheten mot «krigen mot islam» og faren for Eurabia. Det koker ned til fremmedfrykt og et forkvaklet fiendebilde som man i krig alltid må ty til for å kunne drepe: «De andre» er ikke så mye mennesker som «oss», de har ikke like stor verdi, de er annerledes og som sådanne klarer vi å omdefinere dem til legitime skyteskiver. Dette er krigens og krigerens logikk. Derfor er det nødvendig å knuse noen egg når man lager omelett. At det er uskyldige som rammes, preller av på den selvhøytidelige «soldat» – ingen som ikke er som ham, kan være helt uskyldige. Alle andre, som ikke skjønner at hans ide er Sannheten, blir lovlige ofre for den «gode sak». Det er denne holdningen som utgjør forkvaklingen i synet på andre menneskelivs ukrenkelighet.
Når vi klager på andre som gruppe, er vi med på å rettferdiggjøre terroristers udåder. Det var tydelig i de første timene etter at bomben sprang i Oslo; «ikke rart at det skjer, vi som slipper inn alt og alle». Mange pekte spontant på AlQaida eller mulla Krekar og ble fristet til å kaste skyld på asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere, før noen visste noen ting om hvem som stod bak sprengingen. Det var vel en ryggmargsrefleks og kan unnskyldes med at dette er førstevalget vårt i alle sammenhenger der noe går galt. Det må skyldes «de andre». Da det viste seg at det var «en av oss», står det respekt av de som trakk sine første, ureflekterte beskyldinger tilbake. Men noen fortsetter å skylde på det samme som terroristen, islamisering og faren for å bli i mindretall i sitt eget land, mot bedre vitende. Da blir det religiøst fundert, da er man selv en fundamentalist. Da er man selv skyldig i å spre samme forkvaklede menneskesyn som terroristen og setter seg i fare for å oppmuntre til lignende tildragelser senere. Det er kanskje slik at de tror at ordene er tomme, men ordet har stor makt og påvirkningskraft – ikke minst på lettpåvirkelige og livsfjerne høyreesktremister, det har den blodige fredagen i juli bevist. Hver gang hylekoret om fæle utlendinger sveiper over sosiale medier og diskusjonsfora på internett eller i landets avisspalter, eller fra Frp i mange debatter, særlig på TV2, må noen få ta til motmæle. Det heter seg at vi ikke skal tie dustete meninger i hjel, men jeg tror det er bedre å kneble dustete meninger enn å la de komme fram uimotsagt og bli stående som sanne eller halvsanne påstander. Når noe er sagt, er det sikkert noe i det?
Hvis vi klarer å ta vare på den strømmen av nestekjærlighet og omtanke som 22.juli 2011 har fostret over hele landet, er det fortsatt håp for en fredelig framtid. Det beste ville jo være å vise at terroristen tar feil i alle sine makabre spådommer. I Norge kan vi snu det andre kinnet til og stoppe kjeften på terroristen og hans likemenn – da mener jeg ikke nødvendigvis at de er like villige til terror, men at de spytter ut de samme forkvaklede meninger om at noen menneskegrupper har lavere verdi enn de selv. Det er slike ord som avler terror og terrorister. Vi må alle være oss vårt ansvar bevisst.
(:Reidar Richardsen)
Oasen (ISSN 1891-7208) 
